Yellow Days Have An End

Så var sommeren over for godt. Bye bye New York, sommerkjoler og åpne sko. Lysten på hvitvin er erstattet av en dragning mot mørke, røde Italienere, og jeg har hentet opp ved til peisen. Men høsten er en schizofren tid;
På den ene siden er den litt nyttårs-aktig. Lufta er crispy, det er starten på en ny sesong, vi kjøper nye almanakker, leser ordentlige aviser, starter nye prosjekter og legger planer for alt vi endelig skal få gjort.
Samtidig skal vi sitte inne og lese bøker med pledd, lage viltgryter med masse fløte og legge på seg de kiloene vi tok av oss i sommerferien, høre på gamle plater, snakke rolig om livet og prøve å se de viltre sommerdagene i perspektiv.

Man skal altså være tilbakelent og produktiv, ettertenksom og effektiv, dvelende og fremsynt på samme tid..

Jeg velger meg tilbakelent, ettertenksom og dvelende for denne høsten.

Tenkte i den anledning å dele et urørt opptak fra innspillingen i Oceansound Recordings med dere. Det er også fra siste plata, Divin’ At The Oceansound, som forøvrig har fått en nydelig anmeldelse i Jazznytt. Om dere ikke allerede har den, så “løp” til iTunes eller Platekompaniet.

Men jeg skal ikke bare sitte i ro. Det blir konserter! HLA Quartet skal naturligvis gjøre flere jazz-klubber rundt om i landet, og jeg har med meg batteri-belyst koffert med alle platene for salg. Med signatur kan cd-platen nesten sees som en antikvitet i disse dager, så vi bør kanskje sette opp prisen!?
Denne uken synger jeg med med Stabsmusikken på øst-landet. De svinger kraftig og vi gjør flere av låtene mine i Lars Erik Gudim og Erik Eilertsens arrangementer. Det er helt magisk å høre sin egen musikk i så store, vakre bilder. Senere skal jeg gjeste Luftforsvarets Musikkorps i Trondheim, Sarpsborg Janitsjar Orkester, og Forsvarets Musikkorps i Nord-Norge. Mye messing og trøkk på Asbjørnsen der, altså.
Se oversikt på min facebook-side.

Nå skinner sola inn gjennom vinduet på kjøkkenet, espresso-kjelen putrer, “Chillin’ With Herbie” snurrer på anlegget, og Grünerløkka er et deilig sted å være.

Jeg ønsker alle en behagelig høst, og håper jeg ser dere på konsert der ute!

Goodnight Irene

And thank you for treating my new girlfriend so well. I just went out to check on her, and she was as beautiful as ever, cleaned up and generously greeting the somewhat puzzled visitors, coming out of their shelters like toddlers walking for the first time.

Bloomberg and the people in charge did an amazing job preparing for a worst case scenario. Bravo!

Sadly, Long Island and big parts of the west coast weren’t treated as well as Manhattan, and I feel for the people suffering in any way from the hurricane.

Personally the biggest event last night was locking myself out of the apartment! Just as we were told that the hurricane was about to hit us, someone ringed my doorbell, and barefoot, without keys, phone or money, I was standing in the hallway, not knowing anybody in the building. At first, I met four young party people upstairs, obviously coming home from a rave, neon paint on their cheeks, eyes the size of lightbowls, high on something I never tried, and in the middle of a fight. They tried to help me out the window, but their apartment didn’t have fire escape ladders, so it was a bad idea. Then, they really concentrated to help me dial the numbers of five different supervisors, who were all out of town. Finally, I was let out on the right side of the building by the neighbors beneath me, and thank God, I had left one window in my place open, that I could climb through. Phew!!!

So now the rest of my stay in NY continues, writing and struggeling by the piano.

PS: As I expected, Irene gave me inspiration for a new song. The lyrics came to me walking around in the recovered area between SoHo and Greenwich Village. Thank you Irene! You will hear it on the next album.

Have a good one!

Mens vi venter på Irene.

Jaha! Så var det på sin plass at den første orkanen siden 1985 skulle treffe New York akkurat denne helgen.  Og jeg som skal på konsert med Eivind Opsvik på Cornelia Street Café på lørdag!

I går tok jeg taxi til West Village, fordi jeg var sent ute. Kanskje den dårligste idéen jeg har hatt siden jeg lot to hyggelige ungdommer i Havana overtale meg til å veksle inn alle pengene mine til lokal valuta..  Nok om det. Taxiene her har sin egen nyhetskanal som vises på skjerm i baksetet, og der kunne de fortelle at det bare var å “buckle up” og gjøre seg klare for katastrofe-situasjon over hele Manhattan. Drosjesjåføren, der i mot, som var indisk, hadde ikke tenkt å gjøre “a damn thing”, fordi disse nyhetskanalene overdriver alt hele tiden. Han hadde personlig kjørt drosje ved Ground Zero mens jordskjelvet pågikk tidligere i uken, og hverken han eller kunden hadde merket noe som helst, men lurt på hvorfor folk stod og stirret oppover på skyskraperene. Som svaiet..

Selv satt jeg i leiligheten i SoHo akkurat da, og spilte skalaer, så jeg hørte heller ikke noe til skjelvet.

Min fabelaktige “piano-lærer”, tangent-kunstner Jeremy Manasia, mente også at nyhetene overdriver noe fryktelig her borte, “de må ha noe å skrive om”, som han sa. Nå trodde jeg vel at akkurat det ikke var et problem i USA, men det var nå det han sa.

I dag, der i mot, begynner jeg å lure litt. Nå har altså borgermesteren erklært unntakstilstand, og evkuerer gamle- og sykehjem på Manhattan. Det sies at den sydlige delen av Manhattan kan oversvømmes. Jeg bor i SoHo, i gå-avstand til den sydligste spissen av øya, men bor i en 5-etasjes bolig i mur, godt over gateplan, dog ikke høyt nok til at den bør svaie noe særlig under press.

Det var akkurat en mann fra UPC på døra. Han sa nettopp det som er så innlysende, og litt foruroligende:

- Dette er New York. Alt skjer her. Men vi har ikke noen rutiner for orkaner, vi vet ikke hva det er, så “What can we do? Buy  a flashlight!”. –  Inviter noen venner og lag en fest, sa han. – Det går sikkert bra.

Akkurat nå skinner sola, det er 29 varmegrader ute, og jeg hører lyden av en som sveiser i nabobygget. Skal ut og handle vin, vann og mat, og så er det tilbake til skrivingen.

Mulig jeg prøver meg på litt feitere skalaer mot helgen. Kanskje det kommer noen å henter meg da?

It must be a “she”..

Greetings from a lonely loft in SoHo, NYC, on my second week in this very attractive city. Although it is 26 degrees outside, and I am more tanned than ever, I prefer to put it like Billie Holiday: “Autumn in New York, why must it be so inviting..”

I am here to write. My sixth album came out in June, featuring a collection of my old songs in a new, stripped down versions. And it was really a planned turning point to me. For 10 years now, I have been juggling two horses. Writing and acting on the Norwegian cabaret stage on one hand, and writing and singing jazzy cabaret in english on the other. It is time to gather the troops. Write new music with lyrics in my own language. You wouldn’t believe it, but it is quite a challenge. All my references and all my musical idols write in English. I can not find a similar playground in the Norwegian lyrics history. But I feel I am getting the hang of it now. So in between playing scales on the keyboard and breaking my nails on the ukulele, I wander about on 6th, 7th, 8th and 9th Avenue, lovin’ the way you can walk almost everywhere in this city, as longs as you put on the right shoes. (Which I hardly ever do). It is so huge and a little bit scary on the map, but once you get out on the street, it greets you saying: “Welcome! You’re almost there, it’s just around the next block.”

It must be a “she”!

This was my first blog. More to come. I have sushi waiting!

HL